Kommunikasjon: Tilgjengelighet er at alle føler seg velkomne
Tilgjengelighet handler om mer enn fysiske løsninger. Det handler om at mennesker skal kunne ta informerte valg og føle seg velkomne. Gjennom arbeidet ved Bergen Internasjonale Teater (BIT) har jeg lært at tilgjengelighet må være en del av planleggingen fra starten.
Publisert 21 august 2026
Denne artikkelen er laget av
Jay Van der Vlist
Jay er samfunnskontakt og tilgjengelighetskoordinator ved Bergen Internasjonale Teater(BIT). Han tok initiativet til Tilgjengelighetsløftet, et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Internasjonale Teater (BIT) og Bergen Kjøtt.
Jays arbeid med økt tilgjengelighet i kultursektoren er forankret i både profesjonell erfaring og egne erfaringer med funksjonsnedsettelse. Han har utdanning innen kommunikasjon, media og filosofi fra Nederland og Norge.
Foto: Sara Westergaard Karlsen
Jeg begynte å jobbe som produsent ved Bergen Internasjonale Teater (BIT) i 2022. En av de første produksjonene jeg hadde ansvaret for, fant sted i andre etasje. Bygningen hadde heis, og blant publikum var det en person i rullestol. Arrangementet ble gjennomført på en god måte, men likevel husker jeg at jeg dro hjem den kvelden med en dårlig følelse.
Som ny produsent hadde jeg brannsikkerhetsrutinene friskt i minne. Plutselig gikk det opp for meg at dersom vi måtte evakuere, ville ikke heisen fungert. Jeg hadde ingen plan for hvordan personen i rullestol skulle komme seg ut. Jeg hadde rett og slett glemt å tenke på det i forberedelsene.
Den opplevelsen ble sittende i meg og jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre det bedre. Heldigvis fikk jeg stor frihet til å utforske tilgjengelighet som en del av jobben min i BIT. Steg for steg har vi som organisasjon blitt bedre på dette. I dag er tilgjengelighetskoordinator en del av stillingstittelen min.
Tilgjengelighetsinformasjon
BIT har i mange år vært i en litt spesiell situasjon: Etter at Teatergarasjen på Nøstet ble revet i 2008, har vi vært uten et eget teaterhus. Gjennom årene har vi vist forestillinger på museer, biblioteker, i skogen, på klubber, gallerier, lagerbygg, på Dokken, på Torgallmenningen og mange andre steder i Bergen. Høsten 2026 flyttet vi endelig inn i vårt nye hjem: Sentralbadet Scenekunsthus.
Å bruke stadig nye spillesteder er en utfordring når det gjelder tilgjengelighet. Hvordan skal publikum vite hva de kan forvente? Når spillestedene varierer fra gang til gang, kan ingen basere seg på tidligere erfaringer. Noen vet kanskje at forrige arrangement hadde trinnfri adkomst og tilgjengelig toalett. Det hjelper lite når neste arrangement skjer et helt annet sted.
Dette var en av grunnene til at jeg begynte å lage spillestedsprofiler på nettsiden vår. Der samler vi praktisk informasjon om tilgjengeligheten på hvert sted vi bruker.
»Ofte utgjør selve informasjonen den første barrieren.«
Informerte valg
Da jeg begynte å se nærmere på hvordan BIT kommuniserte om tilgjengelighet, hadde vi allerede som praksis å henge opp skilt med advarsler om strobelys og scenerøyk. Jeg skjønte raskt at det ikke var nok.
Ingen skal måtte oppdage at et arrangement ikke er tilgjengelig for dem først når de kommer til spillestedet. Hvis du har fotosensitiv epilepsi, hjelper det lite å få vite om strobelys fra et skilt i foajeen, etter at du allerede har kjøpt billett og reist til forestillingen.
For at folk skal kunne ta informerte valg, må de få informasjon på forhånd. Det ble et viktig utgangspunkt for hvordan jeg tenker om tilgjengelighetskommunikasjon. Ofte utgjør selve informasjonen den første barrieren.
Å skape tilgjengelige arrangementer er viktig både for dem som er på scenen og for publikum. Synlige og usynlige funksjonsnedsettelser skal ikke være et hinder for å skape eller oppleve kunst. Bildet er fra Michael Turinskys forestilling Work Body, under METEOR 2025. (Foto: Thor Brødreskift)
Et arrangement for meg
Tilgjengelighetsarbeid handler ikke nødvendigvis om å gjøre alt tilgjengelig for alle hele tiden. Jeg tror ikke en slik løsning finnes. Mennesker har ulike behov, og noen ganger kan de stå i konflikt med hverandre.
Avslappede forestillinger (»Relaxed«) kan fungere godt for noen, men være krevende for personer som lett blir distrahert eller er følsomme for lyd. På samme måte kan et terrengløp i fjellet fint gjennomføres selv om det ikke er tilgjengelig for dem som bruker rullestol.
Målet er ikke å gjøre alle opplevelser like. Målet er å tilby ulike typer arrangementer og være tydelig på hva publikum kan forvente. Da kan folk selv avgjøre om noe passer for dem.
Det samme gjelder samtidens scenekunst. Noen forestillinger inneholder mørke, hurtigblinkende lys, røyk eller krevende tematikk. Tilgjengelighetskommunikasjon handler ikke om å fjerne slike elementer. Noen ganger kan vi så klart spørre oss selv om en effekt faktisk tilfører noe, eller om den brukes av gammel vane. Men som oftest handler det om å informere tydelig på forhånd.
Medvirkning er nøkkelen
Det meste jeg kan om tilgjengelighet, har jeg lært gjennom å lese, gjøre research på nett, se hva andre organisasjoner gjør – og aller viktigst: Ved å lytte til personer med funksjonsnedsettelser.
Jeg vil derfor oppfordre organisasjoner til å involvere personer med funksjonsnedsettelser direkte. Er dere usikre på noe? Inviter folk inn. Snakk med organisasjoner som Norges Blindeforbund eller Hørselsforbundet. Still spørsmål. Lytt til erfaringene deres. Tilgjengelighet blir mye lettere å forstå når det går fra noe abstrakt til noe konkret.
Det finnes allerede mye kunnskap. Den største utfordringen er ofte å komme i gang.
»Det som er nødvendig for noen, er bra for alle.«
Spillestedsprofiler
Da jeg laget spillestedsprofilene for BIT, utviklet jeg en liste med spørsmål som vi sendte til samarbeidspartnerne våre. Spørsmålene handlet blant annet om trinnfri adkomst, målene i heisen, hørselstekniske hjelpemidler, toaletter, terrenget rundt spillestedet og andre praktiske forhold.
Etter hvert ble deler av dette rammeverket og noen av tekstene tatt i bruk av andre organisasjoner og festivaler. Jeg begynte å kjenne igjen formuleringer og strukturer fra våre tilgjengelighetstekster på nettsidene til Borealis, Festspillene i Bergen, Vill Vill Vest og Østre/EKKO Festival.
Det var utrolig inspirerende. Tilgjengelighetsarbeid kan ofte føles langsomt og usynlig, derfor betyr det mye å se at kunnskap sprer seg, og at organisasjoner lærer av hverandre.
Noe av det mest givende har nok vært tilbakemeldingene fra publikummere med funksjonsnedsettelser. Flere har fortalt at de føler seg sett, forstått og tatt hensyn til. Små endringer eller litt ekstra informasjon kan være avgjørende for om noen føler seg velkommen til å delta.
Fasaden på det nye kulturhuset, der Bergen Internasjonale Teater holder til. (Foto: Montag)
Tenk tilgjengelighet fra dag én
Samtidig byr tilgjengelighetsarbeid også på utfordringer.
En av de største utfordringene er at man må tenke på tilgjengelighet tidlig i prosessen, gjerne før et arrangement er ferdig utviklet. Innen scenekunst fortsetter forestillinger å utvikle seg helt fram mot premieren. Kunstnerne vet ikke alltid om publikum skal sitte eller stå, om de skal bruke scenerøyk, eller hvordan scenografien til slutt vil fungere i rommet.
Selv når informasjonen finnes tidlig, kan den endre seg.
En gang markedsførte vi en forestilling som tilgjengelig for rullestolbrukere. Senere oppdaget vi at publikumsamfiet faktisk gjorde forestillingen utilgjengelig. Da måtte vi sende ny informasjon til billettkjøperne. Det var ubehagelig, men nødvendig. Når du tar ansvar for å gi informasjon om tilgjengelighet, må du også ta ansvar for å oppdatere publikum når noe endrer seg.
En annen gang arrangerte vi en forestilling i skogen. Publikum måtte gå opp en kort, men bratt bakke. Vi oppga avstand, tidsbruk og antall høydemeter. I ettertid innså vi at informasjonen ble for teknisk. Vi burde ganske enkelt ha skrevet at ruten inneholdt en bratt oppoverbakke. Det er slike erfaringer man lærer av.
Jeg opplever at mange fortsatt ser på tilgjengelighet som noe man frivillig legger til etterpå, i stedet for noe som bør være grunnleggende helt fra start.
Universell utforming bør være en del av samtalen når man bygger en ny nettside, utvikler et billettsystem, pusser opp et bygg eller lager en kommunikasjonsstrategi. Det bør ikke være noe man begynner å tenke på først når alle andre beslutninger allerede er tatt.
»Tilgjengelighet er ikke noe man kan krysse av som fullført, det krever kontinuerlig oppmerksomhet og vilje til å bli bedre.«
Å prioritere tilgjengelighet
En annen utfordring er at tilgjengelighet kan være vanskelig å prioritere. Mange tror fortsatt at det bare gagner en liten gruppe mennesker.
Noen sier: »Vi har aldri fått klager på tilgjengeligheten.« Men det kan også skyldes at personer med funksjonsnedsettelser lenge har vært ekskludert, oversett eller fått inntrykk av at kulturlivet ikke er laget for dem.
Faktum er at tilgjengelighetstiltak hjelper langt flere enn vi gjerne tror. Å fjerne dørterskler hjelper personer som bruker rullestol. Det hjelper også foreldre med barnevogn, mennesker som bærer tungt utstyr, vareleverandører, eldre og andre som har utfordringer med å bevege seg rundt i bygningen.
Et uttrykk vi ofte bruker når vi snakker om tilgjengelighet og universell utforming er: Det som er nødvendig for noen, er bra for alle.
Å jobbe med tilgjengelighet er ikke noe du blir ferdig med. Teknologien utvikler seg. Forventningene endrer seg. Bygninger bygges om. Publikum forandrer seg. Over tid blir også nye barrierer synlige.
Tilgjengelighetsløftet
Jeg tror derfor at tilgjengelighet ikke er noe man kan krysse av som fullført. Det krever kontinuerlig oppmerksomhet og vilje til å bli bedre.
Dette var også en viktig grunn til at jeg tok initiativ til Tilgjengelighetsløftet, sammen med Eva Rowson fra Bergen Kjøtt. Målet med dette pilotprosjektet er å etablere et regionalt nettverk der organisasjoner kunne dele kunnskap, erfaringer og ressurser om tilgjengelighet.
Mindre kulturorganisasjoner har ikke alltid den nødvendige kompetansen eller kapasiteten internt. Samtidig gjør mange av dem et svært gjennomtenkt tilgjengelighetsarbeid som andre kan lære av. Det er ingen grunn til at alle skal finne opp hjulet på nytt.
Nå har BIT flyttet inn i Sentralbadet Scenekunsthus. Jeg gleder meg til mulighetene som følger med å ha et eget hus.
Å arbeide i lånte og midlertidige lokaler har lært oss mye. Samtidig gir et eget bygg helt andre muligheter til å tenke langsiktig om både tilgjengelighet og publikumsopplevelse.
Det er fortsatt mye jeg ønsker å utforske. Jeg vil lære mer om ulike former for tolking, taktile omvisninger, avslappede forestillinger (»Relaxed«), stillerom og hvordan tilgjengelighet kan bli en naturlig del av den daglige driften, i stedet for et eget prosjekt.
Til syvende og sist handler tilgjengelighet og universell utforming ikke bare om lover, regler eller sjekklister.
Det handler om at mennesker skal føle seg sett, tatt hensyn til og ønsket velkommen – allerede før de kommer til spillestedet.
Denne artikkelen er skrevet av Jay Van der Vlist
